kinemkmoen

Frokosten hos søster ble avlyst i siste liten i går kveld - et kvarter etter at Kiwi var stengt. Det ble kanskje ikke røkelaks, salater og spekemat til frokost, men heldigvis hadde vi champagne! Snakker om. Mamma nekter forøvrig å gå ut i det grå været; "herregud, vi trenger ikke det, vi har jo en flatskjerm her inne!".

"Hei, nå sier de at solen bryter frem, nå kan vi gå!".
Vi skal gå.

Hvor deprimerende er det ikke å sitte inne med regning, når solen skinner utenfor vinduet og gradestokken viser 22 grader? Tror jeg snart blir tatt av herr Depresjon.

I tillegg går jeg rundt med en høyreskulder som er så anspent at jeg ikke vet hvordan jeg skal ligge om kvelden for å få sove. Bestilte time på Klinikk Frogner i dag, så nå må jeg bare komme meg gjennom 17. mai og helgen, før det forhåpentligvis blir gjort noe med. Selv om alle påstår at det kommer av stress, mistenker jeg at det også kan komme av at jeg ser slik ut:

Selvsagt bare en tanke. Nå skal jeg fortsette lesingen i en halvtime til, før jeg begir meg ut på dagens andre og siste sykkeltime klokken fem. De som påstår at det ikke er synd på studenter i Norge i dag, har ikke kikket på de riktige stedene.

Jeg smiler ved tanken på sommer, sol og lange netter.

Jeg smiler når pappa forteller det han mener er en sykt god vits.

Jeg smiler når jeg tenker på hvor heldig jeg er.

Jeg smiler aller best når jeg vet at de rundt meg har det bra.

Hva får deg til å smile?

For de av dere som tenker at jeg er en dårlig beboer fordi jeg sniker meg unna dugnaden, så er det en ting dere må forstå: dette er ikke som alle andre dugnader - det er mer som en sammenkomst og grunn for de eldre i bygget til å kaste gammel dritt de har i bodene sine, samt få lov til å gjøre det de liker best; plante i hagen! I tillegg fikk de gratis pølser og saft. Dugnad er med andre ord et upassende ord i denne sammenhengen, men når det er sagt så straffer det seg visst å gjemme seg for disse entusiastene. I går trente jeg på kvelden, da jeg etter noen timer på sofaen heldigvis følte meg litt bedre. Dette gjorde at de stakkars, urolige bena mine absolutt ikke fikk ro i natt. Det siste jeg husker før søvnen tok meg, var at jeg lå og vred meg rundt, samtidig som jeg slo hardt i lårene. Og som om ikke det skulle være nok, så våkner jeg opp til et krystallsyke-anfall igjen! Det finnes med andre ord dårlig karma, og jeg lover å være med på dugnaden til neste år. Hverken smerten i bena eller svimmelheten i hodet er verdt å gå igjennom, for å slippe unna å luke med de eldre. Faktisk.

Troublemaker - Taio Cruz

I dag skal jeg gjøre det legen min kaller "hjemmeøvelser mot BPPV", vaske klær, gjøre skole og jobbe litt på kvelden, før mamma kommer. Hun har lovet å stå klar med middagen til jeg er ferdig på jobb - dét er hva jeg kaller fredagsluksus! Litt flaks må en ha.

Lego House - Ed Sheeran

Eksamen i økonometri er tilbakelagt, og jeg sitter igjen med en kranglende hals og et hode som har startet å dunke så smått. I tillegg er det dugnad i gården. I fjor var jeg på jobb til klokken var åtte, før jeg deretter på ubemerket vis løp hjem, dro for alle gardinene og gjemte meg under pleddet. I år tenker jeg å bare gjemme meg.

Det er så slitsomt å ikke føle seg på topp i perioder hvor en vét at en absolutt ikke har tid til å være syk. Det er aldri gøy å være syk, men spesielt kjipt er det å være syk når du har hundre ting du skal gjøre. Når det er sagt, er det viktig å lytte til kroppen sin - det er tross alt den som skal bære en gjennom et helt liv. Derfor er det nettopp det jeg skal gjøre i dag; alt det dén vil, og ikke det hodet tenker at jeg må.

- Bare litt, sånn at de slitte tuppene blir borte, OK?
- Jaja, ikke noe problem.
- Du følger fasongen, sant?
- Jaja, dette går greit, det blir fint.

Til og med medlemmene på Sats lo av meg på mandag.

Give Your Heart A Break - Demi Lovato

Jeg er ferdig med oppgaven. Var i utgangspunktet ferdig da jeg dro fra Kongsberg i går, men det gjenstår alltid litt finpussing. Denne gangen tok finpussingen litt lenger tid enn ellers - det kan tyde på at jeg har vært litt lei den de siste dagene.. Imorgen skal den leveres - én dag før fristen!

På veien hjem stoppet vi innom Bohus for å finne en erstatter til hyllejævelen som falt ned på den stakkars foten min. Det var på tide, med tanke på at alt har stått på gulvet i en måned. Pappa var streng og krevde at jeg denne gangen måtte ha noe som kunne stå på gulvet, og med det morske blikket han gav meg, turte jeg ikke annet enn å samtykke. Men det ble bra. Han er ikke bestandig så teit som jeg noen ganger tenker.

Etter far hadde snekret og rotet ferdig, var sykkeltime neste punkt på planen. Timen minnet meg på hvor fort formen faktisk kan dale. Det var nøyaktig én uke siden forrige time, og det merket på kroppen. Men, til tross for både den dårlige formen og det faktum at jeg noen ganger ler under timen, har jeg aldri fått så mange positive tilbakemeldinger før. Trening skal jo være gøy, så litt latter må være lov. Det synes visst kundene óg.

Jeg har bestemt meg for at prosjektoppgaven skal være ferdig innen jeg må reise tilbake til Oslo imorgen.
Optimistisk? 

Ja. Men kan jeg klare det?

Jeg kan klare akkurat det jeg vil, jeg!

I går var det 1. mai - ett år og tjueseks dager siden bestefar gikk bort. Ett år siden mormor døde. For nøyaktig ett år og én dag siden la hun armene rundt meg og takket meg for alt. Jeg kjenner fremdeles de harde kinnene hennes presse seg mot mine, en gang på hver side. De harde, tynne kinnene som på en absurd måte fikk mine til å virke tykke.

Det føles som om alt skjedde i går. Tiden har virkelig bare løpt av gårde, uten at jeg omtrent har fått tid til å tenke over noe som helst. Det er så mye jeg skulle snakket med henne om. Jeg har så mange spørsmål som bare hun kunne gitt fornuftige svar på. Men nummeret er fremdeles ikke i bruk.

Mennesker er fantastiske på den måten at de klarer å tilpasse seg enhver situasjon. Den vonde klumpen som satte seg i magen i det jeg fikk beskjeden i fjor, har hele tiden ligget der, gjemt bak alle dagene som har fløyet forbi; bak alle tingene en har måttet ta seg til, bak de materielle godene jeg tenkte ville gjøre ting bedre, bak timene med trening jeg tenkte ville dytte bort tankene, bak alle nye sorger, bak alle nye gleder, bak alle de gode minnene. Den har blitt litt mindre for hver dag, fordi hver dag har vært litt bedre. En dag vil den kanskje være helt borte.

Bare for å vise dere hvordan jeg har det:

Livet!!!!